Forfatter

Myhre, Maja; Aalberg, Sara; Rød, Kine Elise

Årstall

2013

Utgiver

Handelshøyskolen BI

Publikasjonstype:

Hovud-/magister-/masteroppgåve

Fulltekst:

https://biopen.bi.no/bi-xmlui/bitstream/handle/11250/94551/OPPGAVE4a.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Omtale:

https://biopen.bi.no/bi-xmlui/handle/11250/94551

Antall sider:

48

Publiseringsspråk:

Norsk

Land publikasjonen kommer fra:

Norge

NSD-referanse:

5577

Disse opplysningene er sist endret:

9/8 2024

Sammendrag
Denne bacheloroppgaven er et resultat av vår deltakelse i kurset BST 2531
Prosjektledelse, og kurset BTH 2532 Bacheloroppgave i Prosjektledelse. Med
denne oppgaven markerer vi avslutningen på en treåring bachelorgrad i økonomi
og administrasjon ved Handelshøyskolen BI Trondheim.
I denne oppgaven har vi samarbeidet med Statens Vegvesen, en statlig etat med
ansvar for planlegging, bygging, drift og forvaltning av riks- og fylkesvegnettet i
Norge. Vi har i denne oppgaven sett på usikkerhetsstyring i deres avsluttede
prosjekt, Pirbrua. Pirbruaprosjektet ble startet i 2007, og hensikten med prosjektet
var å binde Nordre avlastningsveg med planlagte E6 i østre Trondheim. Det er et
delprosjekt i Statens Vegvesen store prosjekt i Trøndelag, E6 Trondheim -
Stjørdal.
Temaet vi har valgt å belyse er usikkerhet. Ut i fra dette fant vi en passende
hovedmodell til vår oppgave, nemlig Shampu-modellen av Chris Chapman og
Stephen Ward. Dette ledet oss til følgende avgrensede problemstilling: ”Hvordan
håndterte Pirbruaprosjektet usikkerhet i henhold til Shampu-modellen?”.
Modellen kan deles opp i ni, fem eller tre trinn, hvor den førstnevnte beskriver
prosessen mest detaljert. I denne oppgaven har vi tatt utgangspunkt i de fem
mellomdetaljerte trinnene i Shampu-modellen, og avdekket hvordan Statens
Vegvesen håndterte usikkerhet i sitt prosjekt. Analysen ble foretatt på bakgrunn
av tre dybdeintervjuer, faglitteratur, samt rapporter fra prosjektet.
På bakgrunn av vår analyse, konkluderer vi med at Statens Vegvesens fokus på
usikkerhetsstyring i Pirbruaprosjektet har vært manglende, sett opp imot Shampumodellen.
I det første steget som omhandler å klargjøre analysegrunnlaget, har de
oppfylt Chapman og Wards anbefalte trinn, og dermed lyktes i å danne et godt
informasjonsgrunnlag. Både når det gjelder kvalitative og kvantitative analyser,
har Shampu-modellen strenge krav til modellering av kilder til usikkerhet med
påfølgende løsninger. I Prosjektet er dette i noen grad fulgt opp, men med
manglende fokus på å utforme løsninger for de eventuelle risikokildene. Kun når
det er snakk om katastrofeplaner, er detaljerte løsninger utformet. Prosjektet har
hatt større fokus på å planlegge og gjennomføre ulike kontroller gjennom hele prosjektet, for å unngå uønskede hendelser. Det var byggeleder som tok
beslutninger underveis i styringen, i samråd med prosjektleder. På den måten
styrte de implementeringen av usikkerhetsanalysen på en god måte.
Som et resultat av analysen ser vi at flere av punktene i Shampu-modellen er
mangelfullt utført i prosjektet. Usikkerhetsstyringen ble i stor grad styrt og
kontrollert på bakgrunn av erfaring fra tidligere prosjekter, fremfor Shampumodellens
trinnvise fremgangsmåte og analysemetoder på de ulike
prosessnivåene.