I 1966, i forbindelse med omorganiseringene etter Kings Bay-affæren og regjeringsskiftet i 1965, ble Oljekontoret opprettet. Dette representerte noe helt nytt, rent faglig.

Den 9. april 1965 ble Statens oljeråd opprettet som et faglig rådgivende organ. Samme året ble den første utvinningstillatelsen gitt. Kontoret fikk tildelt et nytt arbeidsfelt; "saker vedrørende undersøkelser etter og utnyttelse av olje- og gassforekomster på kontinentalsokkelen". Og Phillips-gruppen fant før jul 1969 de første store oljeforekomstene på Ekofisk-feltet.

18.september 1970 satte Industridepartementet ned et utvalg (Organisasjonsutvalget) til å foreslå en mer permanent organisasjon for statlige kontinentalsokkelsaker. Organisasjonsutvalget avla sin innstilling 24. mars 1971 - "Innstilling om organisasjon for statlige kontinentalsokkelsaker" -, og foreslo en tredeling av statens funksjoner:
Sentralstyringsfunksjonen, forvaltningsfunksjonen og forretningsfunksjonen.

17. mars 1972 kunne industrimester Finn Lied legge fram Industridepartementets tilrådning om "Opprettelse av statens oljedirektorat og et statlig oljeselskap m.m." (St.prp.nr.113 (1971-72).
(https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Saksside/?pid=1970-1981&mtid=73&vt=b&did=DIVL38388)

På departementsnivå mente Lied at det allerede nå var blitt så krevende at behandlingen av petroleumssakene trengte en egen av deling i departementet til formålet. Bergverkskontoret og Oljekontoret burde skilles ut fra Administrasjonsavdelingen i en egen olje- og bergverksavdeling fra 1. juli 1972. I tillegg burde den nye avdelingen få et planleggings- og forvaltningskontor, et teknisk- økonomisk kontor og et forhandlingskontor.

Den 14. juni 1972 bevilget Stortinget enstemmig de ekstra 725.000 kronene som regjeringen hadde bedt om til den nye Olje- og bergverksavdelingen i Industridepartementet. Den norske petroleumsvirksomheten fikk fra 1972 dermed en tredelt organisasjon: et direktorat (forvaltningsfunksjonen), et statsselskap (forretningsfunksjonen) og en departementsavdeling (sentralstyringsfunksjonen).

Kilde: Ole Kolsrud: "Rekonstruksjon og reform. Regjeringskontorene 1945-2005", s. 331. Universitetsforlaget, 2008.
______________

På Oljekontoret var Nils B. Gulnes den første lederen. Med seg på laget hadde han maskiningeniør Olav K. Christiansen og geolog og seinere oljedirektør Fredrik Hagemann. Etter hvert kom Farouk Al-Kasim til. Disse fire var sentrale i oppbyggingen av den offentlig forvaltningen av de norske petroleumsressursene. Al-Kasim ble hyret inn som konsulent – og det med en høyere godtgjørelse enn statsministeren. Daværende statsminister Per Borten godkjente lønnen hans, da man trengte en fagmann som Farouk.

Etter at Ekofisk ble funnet, økte interessen for petroleum blant politikerne betydelig. Statsminister Borten satte hele regjeringen på skolebenken. Det samme gjaldt Stortingets industrikomité. De fire på Oljekontoret var lærere. Ekofiskfunnet førte også til at Oljekontoret fikk 40 nye stillinger nærmest over natten: Olje-Norge var født.

Parallelt med Oljekontoret, arbeidet juristene i Utenriksdepartementet, med ekspedisjonssjef Jens Evensen i spissen, med å sikre Norges interesser på kontinentalsokkelen. Jens Evensen var også leder av Statens oljeråd (opprettet i 1965).

Kilde: Oljedirektoratet, nyhetsartikkel: Fire oljeeventyrere samlet igjen
(https://www.npd.no/fakta/nyheter/generelle-nyheter/2007/Fire-oljeeventyrere-samlet-igjen/)

Kontoret overøres i omorganisert form fra Administrasjonsavdelingen til den nye Olje- og bergverksavdelingen

Kontoret overøres i omorganisert form fra Administrasjonsavdelingen til den nye Olje- og bergverksavdelingen

Kontoret overøres i omorganisert form fra Administrasjonsavdelingen til den nye Olje- og bergverksavdelingen