Departementet opplyste at det ønsket å rasjonalisere behandlingen av de juridiske og folkerettslige sakene. Det var særlig Atlanterhavspakten og "hele det nettverk av avtaler og vedtak som pakten er utgangspunktet for" som hadde aktualisert ønsket (jf. St.prp.nr.1 (1954). Kap. 101). I brev til den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen på nyåret 1954 erklærte Utenriksdepartementet at de trengte en avdeling som hadde totaloversikt over nasjonens folkerettslige forpliktelser og de konstitusjonelle spørsmål som hang sammen med dem, og som arbeidsmessig var "[...] i stand til å utrede disse problemene på en forsvarlig måte". Og brevet fortsatte:

Kommer vi opp i en krisesituasjon, for ikke å tale om en krigssituasjon, er det av vital betydning at Utenriksdepartementet har en avdeling som til enhver tid er fullt fortrolig med rekkevidden og begrensningen av våre internasjonale forpliktelser og med de arrangementer vi har inngått med våre allierte." (Budsjettinnstilling S.nr.10/1954)

De folkevalgte hilste den nye avdelingen velkommen som høyst påkrevd, og bevilget enstemmig de nødvendige midler til en ny ekspedisjonssjef 6. mai 1954. Ambassaderåden i Paris, Bredo Stabell, fikk stillingen. Da han senere ble ambassadør i Ottawa i 1961, overtok den senere havrettsminister Jens Evensen Rettsavdelingen.
Kilde: Ole Kolsrud: Rekontsruksjon og reform. Regjeringskontorene 1945-2005. Riksarkivarens skriftserie 30. Universitetsforlaget 2008, s. 175-176