Historikk:
SAMESKOLEN FOR MIDT-NORGE

Etter at Samemisjonen hadde lagt ned driften ved skolen i Havika var det på ny aktuelt å legge skolen til Vefsn-regionen. Hattfjelldal ble valgt, ikke så mye fordi bygda tradisjonelt hadde vært, og er, ei bygd med stor samisk befolkning, men fordi dette stedet hadde et høvelig hus å tilby. Under krigen hadde tyskerne bygd ei stor offisersmesse ved den gamle kirkegarden i bygda. Det hører med til historien at denne kirkegården ble kalt "finnkråa", altså stedet der mange samer var gravlagt. Etter krigen ble huset i noen år benyttet som hotell, men drifta av dette ble i ingen lukrativ forretning for eierens og stedet ble derfor leid ut for å huse sameskolen i 1951.

Skolen hadde imidlertid skiftet eier. Nå var det staten som eide og drev institusjonen. Fra styresmaktenes side var dette aldri ment og skulle bli en varig ordning, tvert om. Fra 1953 ble skolen drevet etter en "Førebels plan og rettleiing", fra Nordland skoledirektørembete. Ettersom skoletilbudet var midlertidig, ble det heller ikke valgt noe styre for skolen. Det ble imidlertid valgt et «tilsynsråd", som skulle se til at barna hadde noenlunde trygg tilværelse, faglig og helsemessig, mens de oppholdt seg på skolen og internatet. De første arene sameskolen i Hattfjelldal eksisterte var den ikke i nevneverdig grad preget av samisk innhold. Enkelte bøker med nord-samisk tekst fantes. men disse var ikke enkle å forstå for sør-samiske barn. På timeplanen var det heller ikke avsatt tid til samiske emner. I tillegg kom den vanskelige lærer situasjonen. Nesten hvert eneste år måtte tilsynsrådet søke etter nye læreres. Kvalifiserte lærere var det vanskelig å oppdrive, og de som fantes kom sørfra, og hadde liten kunnskap om samiske skikker og tradisjoner. Ett unntak fantes imidlertid, nemlig Thorbjørn Andersen fra Grane som ble tilsatt som styrer i 1954, og som hadde denne stillingen fram til 1971.

I 1958 ble "Komiteen for å utrede samespørsmål" nedsatt. I 1959 forelå deres innstilling, der komiteen gikk inn for at sameskolen i Hattfjelldal fikk status som skole for samebarn i Nordland fylke, og at en ny sameskole burde bli opprettet i Trøndelag.

Samtidig konkluderte komiteen med følgende: ''Komiteen vil tilrå at staten overtar driften av alle internater for samebarn. Da dette vil gi garanti for forsvarlig drift…".

Stortingsmelding nr.2 1 62/68 viste at styringsverket var av en annen oppfatning, og en mente at et høvelig skolested for reindriftssamer i Trøndelag og Hedmark fylke, "eventuelt også visse steder i Nordland fylke" - ville være Snåsa. Skoleinternater burde komme over på kommunale hender, mente en - og overså dermed samenes gamle krav fra 1908 - om en statsdrevet skole og internat. Dette ble også gjort, da sameskolen i Snåsa ble opprettet i 1968.

At dette ble hilst med glede av de fleste som soknet til Trøndelagsfylkene og Hedmark er hevet over enhver tvil.

Etter 1968 gikk sameskolen i Hattfjelldal en tung tid i møte. Styresmaktene viste en temmelig lunken holdning til tanken om å opprettholde skolen med statlig støtte. Driften ved skolen ble fortsatt godkjent bare for ett ar av gangen. Tapet av elevene som soknet til Snåsa, var følbart, og klassedelingen var flere ganger truet.

Omslaget kom den 14/1-75 da en delegasjon, sammensatt av representanter fra tilsynsrådet og foreldrerådet ved skolen, fikk møte statssekretær Bodil Skjånes Dugstad i Kirke- og undervisningsdepartementet. Tilstede var også formann i Norske Samers Riksforbund, Odd Mathis Hætta. Delegasjonen presiserte problemene ved skolen, så som lærermangel, mangel på skikkelige lokaler, tilgang til læremidler, samt skolens status for øvrig.

Forut for dette møtet lå et intenst arbeid, der den samiske "grasrota" og de samiske organisasjoner var engasjert. Saka var også oppe i Nordisk Sameråd. Møtet med Kirke- og undervisningsdepartementet må sees som et resultat av denne virksomheten.

Det skulle etter hvert vise seg at arbeidet ikke hadde vært forgjeves. I 1975 kom det tilsagn om bygging av ny undervisningspaviljong etter at byråsjef Storsveen hadde vært i Hattfjelldal på befaring. I kjølvannet av disse nye signaler fra myndighetenes side fulgte en rekke tiltak, som til sammen bidro til å gi skolen et nytt ansikt. Dels var disse tiltak et resultat av styremaktenes nytenkning, dels kom de som følge av det samiske samfunnets krav om nødvendige pedagogiske og kulturelle reformer. I februar 1977 stod undervisningspaviljongen innflyttingsklar. I 1978 fikk skolen et eget styre, og tilsynsrådet kunne legges ned.

Kilder:
- http://www.nordland.fylkesbibl.no/Kultur-Nett/HTML/SSKOLE/historie.htm
- http://www.minskole.no/minskole/sfmn/pilot.nsf/article/9FBA6D6C176EEC91C125791C0047BB49?OpenDocument&u=Om%20skolen

Sørsamisk Kunnskapspark eies av Kunnskapsdepartementet og styres av Utdanningsdirektoratet.

I 2017 bestemte KD at Sameskolen for Midt-Norge skulle legges om, og at det skulle etableres et senter for fjernundervisning – Sørsamisk kunnskapspark (Åarjelsaemien vierhtiesåafoe).


Som et ledd i omstillingen og videreutviklingen av Sameskolen for Midt-Norge har skolen byttet navn. Det nye navnet ble til etter en grundig prosess i personalet og er nå godkjent av Kunnskapsdepartementet.

Kilder: www.sameskolen.no, årsrapport Utdanningsdirektoratet 2017

Fra 1. januar ble Åarjelsaemien vierhtiesåafoe Sørsamisk kunnskapspark etatsstyrt av Kunnskapsdepartementet

Åarjelsaemien vierhtiesåafoe Sørsamisk kunnskapspark er fra 2020 ikke lenger underlagt Utdanningsdirektoratet men direkte underlagt Kunnskapsdepartementet.

KUNNSKAPSDEPARTEMENTET
- ÅARJELSAEMIEN VIERHTIESÅAFOE - SØRSAMISK KUNNSKAPSPARK
--ÅARJELSAEMIEN VIERHTIESÅAFOE - SØRSAMISK KUNNSKAPSPARK

Næringskode: 85.201 Ordinær grunnskoleundervisning