Sammendrag:

Agentens autonomi ikke gir agenten mulighet til å styre den prinsipielle utviklingen av egen institusjon. Agenten styrer den daglige forvaltning av pengepolitikk og skaper slik et (politisk) nøytralt spillerom. Dette underbygges av analysen. I tre av fire sentrale hendelser i Norges Banks nyere utvikling følges styringsmodellen. Dette på tross av den kompleksitet og kunnskap instansene har. Det er også i forholdet mellom Norges Bank og regjeringen stor risiko for såkalt agentvandring; agenters mulighet til å arbeide for et annet politisk utfall enn det som er principalens intensjoner. Det kan oppstå, og har oppstått, målforskyvning som resultat av interessekonflikter mellom principal og agent, det skjedde i 1999. Utøvende politisk myndighet og Norges Bank er likevel bevisste sine roller og delegering av ansvar. Men diskusjonen om delegering kan sies aldri å ha vært mer aktuell i offentlig administrasjon enn den er i dag. Analysen presenterer funn i et instrumentelt perspektiv og et omgivelsesperspektiv (Delvis hentet fra oppgavens side 98).