Sammendrag:

Internasjonalisering et villet politisk middel for å heve kvaliteten på norsk høyere utdanning. Gjennom en rekke offentlige dokumenter har myndighetene satt seg mål å utvikle akademia og tilby utdanning med god kvalitet som er viktig for dagens arbeids- og samfunnsliv. De som skal utvikle og tilby utdanning er først og fremst utdanninginstitusjonene. Formålet med denne oppgaven er derfor å avdekke hvordan internasjonaliseringsstrategier har blitt formulert og deretter arbeidet med i norsk høyere utdanning: fra strategi til praksis. Jeg vil undersøke dette på institusjons- og fakultetsnivå for å se hvordan to universiteter og to fakulteter arbeider med internasjonalisering. Hensikten med analysen er å kartlegge sentrale og lokale strategier og praksis for internasjonalisering gjennom en komparativ casestudie av Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo, og Det juridiske fakultet i de tilhørende universitetene. Den komparative casestudien har vist at det er mest likheter å finne i definisjonen, tolkningen og arbeidet med internasjonalisering ved UiB og UiO. Det er likevel noen variasjoner med i bildet. Det er enkelte elementer som fremstår som mer fremtredende, som for eksempel at ledelsen på Det juridiske fakultet på UiB har en mer synlig rolle i å oppmuntre og sette inn tiltak for å forsterke internasjonalisering på fakultetet. Samtidig ser vi at på Det juridiske fakultetet i Oslo satser de mye på å integrere de norske og de internasjonale studentene på campus. Dette med hjelp fra internasjonale forskere, doktorgradsstudenter og ansatte. Måten de ansatte har jobbet med internasjonalisering i administrasjonene har vist seg å være preget både av instrumentelle føringer så vel som det institusjonelle. Fakultetene er like, men like forskjellige i den grad at de har sine egne regler, kulturer og tradisjoner på hvordan de arbeider med internasjonalisering.