Norsk redningstjeneste utøves gjennom et samvirke mellom offentlige etater, frivillige hjelpeorganisasjoner og private selskaper som har egnede ressurser for hjelpetjenesteformål.
Hovedredningssentralene har det overordnede operative ansvar ved søk- og redningsaksjoner. Den operative koordinering av aksjoner, skjer enten direkte fra en av de to hovedredningssentralene (HRS) som er lokalisert i Bodø og på Sola ved Stavanger, eller gjennom en av de 28 lokale redningssentraler.
Ansvarsområdet mellom HRS Nord-Norge og HRS Sør-Norge deles på 65 grader nord – langs grensen mellom Nord Trøndelag og Nordland Fylke.

Nærmere om tjenesten:
Redningstjenestens organisasjon og virkeområde er regulert i «Organisasjonsplan for redningstjenesten», fastsatt ved kongelig resolusjon 4. juli 1980.
Den mest brukte definisjon av redningstjeneste er: «den offentlige organiserte virksomhet som utøves i forbindelse med øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og som ikke blir ivaretatt av særskilt opprettede organer eller ved særlige tiltak.»Etter organisasjonsplanen har Justisdepartementet ansvaret for den administrative samordningen av redningstjenesten. Hovedredningssentralene og de lokale redningssentraler har ansvaret for den operative samordningen av redningstjenesten. Organisasjonsplanen er bygd på tre hovedprinsipper - samvirke, koordinering og integrering. Redningstjenesten utøves som et samvirke mellom en rekke offentlige etater, frivillige hjelpeorganisasjoner og private selskaper med egnede ressurser til redningsinnsats. Politiet er utpekt til å koordinere innsatsen i ulykkestilfeller. Tjenesten er integrert, dvs. at den omfatter alle typer redningsaksjoner ( sjø-, land- og flyredning).Redningstjenesten har et to-trinns ledelsesapparat som består av to hovedredningssentraler (en for Sør-Norge med ansvar syd for den 65. breddegrad, og en for Nord-Norge) og 55 lokale redningssentraler (identiske med politidistriktene og sysselmannstillingen på Svalbard).

Ved større lufthavner og enkelte militære flystasjoner finnes 16 underordnede flyredningssentraler. Disse har ansvaret for å igangsette søk- og redningsaksjoner så snart et fly er meldt savnet, og lede aksjonen inntil ansvaret kan overtas av hovedredningssentralene eller den aktuelle lokale redningssentral. Det står omfattende ressurser til rådighet for norsk redningstjeneste. Tilgjengelige ressurser deles normalt inn i tre hovedkategorier: offentlige ressurser, frivillige organisasjoner og private selskaper. Av de offentlige ressursene er redningshelikopterressursen blant de mest benyttede.

Historikk;
Justisdepartementet tok etter flere store ulykker bl.a. M/F Skageraks forlis i 1966, opp spørsmålet om hvordan Norge kunne etablere en redningshelikoptertjeneste. Alternativene stod mellom utnyttelse av allerede eksisterende helikoptre eller anskaffelse av nye. Det ble i første omgang inngått en leiekontrakt med det private selskapet Helikopter Service A/S om at selskapets tre helikoptre skulle stå til begrenset disposisjon for den offentlige redningstjeneste med stasjon på Forus ved Stavanger (St. prp. nr. 34 1968-69).

I St. prp. 1. tillegg nr. 1. (1969-70) ba Justisdepartementet om bestillingsfullmakt for kjøp av 3 helikoptre til bruk for sjøredningstjenesten. De tre redningshelikoptrene var ment som første del av en etappevis oppbygging av en landsdekkende norsk redningshelikoptertjeneste som totalt skulle bestå av 10 helikoptre. Vurdering av ulike alternativ for drift førte til forslag om at Luftforsvaret skulle få oppgaven med drift av helikopterredningstjenesten i sin helhet. Det ble forutsatt gitt særlige bevilgninger til etablering og drift av tjenesten, herunder den nødvendige utvidelse av personellrammen.

Justisdepartementet kom etter hvert til den konklusjon at en lang etappevis utbygging av redningshelikoptertjenesten ikke var gunstig på grunn av de prismessige konsekvensene. Departementet ville isteden bygge ut tjenesten så snart det budsjettmessig lot seg gjøre.

Justisdepartementet ba derfor i St. prp. nr. 33, (1970-71) om at den gitte bestillingsfullmakt for 1970 for tre helikoptre ble utvidet til å omfatte 10 helikoptre til en samlet kjøpesum på inntil 120 millioner kroner. 10 helikoptre ble vurdert å være det minimum antall helikoptre man kunne klare seg med.

Luftforsvaret vurderte Westland Sea King og Sikorsky S-61A til å være de to best egnede helikoptertypene. Valget falt til slutt på Westland Sea King. 10 helikoptre ble bestilt for levering i 1973.

Fra boken: "50 år i folkets tjeneste. Hovedredningssentralen 1970 - 2020":
I brev av 5. november 1969 nedsatte Justisdepartementet overensstemmende med sine uttalelser i Stortinget i samråd med Forsvarsdepartementet og Samferdselsdepartementet, en arbeidsgruppe for redningstjenesten med politimesteren i Bodø som formann. Arbeidsgruppen bestod dessuten av representanter for Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Lufttrafikktjenesten, Televerket, og Redningsselskapet. Senere ble også lensmannsetaten, Heimevernet og Norges Røde Kors medlemmer. Arbeidsgruppen skulle ikke være et utredningsorgan, men et gjennomføringsorgan, og levere forslag etter hvert som den kom frem til umiddelbart gjennomførbare løsninger på enkeltområder.

Ved årsskiftet 1969/1970 la arbeidsgruppen frem et utkast til en organisasjonsplan for hovedredningssentraler på Sola utenfor Stavanger og i Bodø, med instruks for faste «daglige ledere» («redningsledere» og «redningsoperatører») ved begge sentralene. Justisdepartementet godkjente utkastet som rammeplan eller foreløpig organisasjonsplan i rundskriv 14. september 1970, og forslaget til instruks for de «daglige ledere» i rundskriv 28. september samme år. Det ble informert om at det fra 1. september 1970 var ansatt tre «daglige ledere» ved hver av de to hovedredningssentralene, og at to medarbeidere til var på vei til begge sentralene. Sentralene var med andre ord operative.

«Det med bemanningen i 1970 var litt spesielt. To av oss kom fra lufttrafikktjenesten med erfaring fra flyredningstjenesten. Tredjemann hadde maritim bakgrunn. Det er viktig å merke seg at begge vi som kom fra lufttrafikktjenesten var ansatt i Luftfartsdirektoratet som redningsledere. Administrativt var vi underlagt sjefsflygelederen som i samråd med politimesteren fastsatte tjenesteordningen. Vi gikk 24 timers vakter.
I 1973 ble vi overført til Justisdepartementet samtidig som det ble opprettet to nye stillinger. Stillingene ble omgjort til redningsoperatør, og man snudde om på instruksen. Nå het det at «Redningsoperatøren er administrativt underlagt den politimester som er administrativ leder av HRS. Politimester fastsetter tjenesteordningen i samråd med sjefsflygelederen». Justisdepartementet likte ikke betegnelsen «leder» i stillingsbetegnelsen. De mente at arbeidsfordelingen mellom politiet og redningsledelsen kunne misforstås. Tittelen ble litt senere på nytt omgjort til redningsleder.»
– Arne Gravdal, første leder ved Hovedredningssentralen i Sør-Norge

I forbindelse med opprettelsen uttalte Justisdepartementet at hovedredningssentralene ikke bare skulle være et samarbeidsorgan i det enkelte redningstilfelle, men også fungere som planleggende organ for redningstjenesten. Redningsstabene ved de to hovedredningssentralene burde dessuten utnevnes fra deltakende foretaks høyeste hold, for å fylle oppgavene sine og ha tilstrekkelig myndighet. Ved brev av 15. mars 1971, etter at oppnevnelsene hadde funnet sted, kunne Justisdepartementet bekjentgjøre redningsstabens sammensetning.

1. september 1970 – bare ett år etter at «Arbeidsgruppen for redningstjenesten» hadde lagt frem sine forslag til praktiske løsninger – var de to hovedredningssentralene operative.

En hovedårsak til at etableringen kunne gå så raskt, var at det på mange måter dreide seg mer om en reorganisering enn en nyetablering. I praksis var det som skjedde at Luftfartsverkets flyredningssentral ble bemannet på
heltid. Disse sentralene hadde inntil da i stor grad også tatt hånd om sjø- og landredningsaksjoner, men fikk nå et formelt ansvar for disse tjenestene. Samtidig ble sentralene omdøpt til hovedredningssentraler.

Kilder:
- NOU 1997:3 «Om Redningshelikoptertjenesten»
- 50 år i folkets tjeneste. Hovedredningssentralen 1970 - 2020

Overført til Justisdepartementet fra 1973.