Røykskaderådet
Naboloven av 1887 gjorde det mulig å sette krav som kunne redusere luftforurensningsproblemene. Men helt fram til begynnelsen av 1960-tallet fantes det ikke noe offentlig apparat for å forvalte disse bestemmelsene. Dersom man som nabo, eller på annen måte ble skadelidende, fantes det ingen etat man kunne henvende seg til. Det skjedde heller ingen konsesjonsbehandling av de aktuelle utslippene. Den skadelidende hadde ingen annen mulighet enn selv å ta opp saken for retten og klage etter bestemmelsene i naboloven. Slike enkeltstående klager hadde i praksis små muligheter for å føre fram. For hvem ville vel dømme hjørnestensbedriften i bygda som alle var så avhengige av? De økende problemene med luftforurensninger utover i 1950- og 1960-årene skapte imidlertid reaksjoner. Etter en interpellasjonsdebatt om fluorskadene på skog og husdyr fra aluminiumsfabrikken i Årdal i 1955 ba Stortinget regjeringen nedsette en kommisjon som skulle avklare hva som kunne gjøres for å hindre at «røyk, gass og støv ved ymse slag verksemder kan verta helse- og livsfarlege for menneske og dyr, og eventuelt koma med framlegg om turvande lovreglar».

Ved Kronprinsregentens resolusjon 17. februar 1956 ble deretter Røykskadekomiteen oppnevnt. Mandatet lå tett opp til det
Stortinget hadde bedt om. Regjeringen ga også uttrykk for at problemene var alvorlige. I resolusjonen heter det.: «Behovet for
tiltak for å motvirke skadevirkningene av røyk, gass og støv fra industrianlegg m.v. er blitt mer og mer påtrengende etter hvert som industri reisingen m.v. er økt i omfang. Det er en stor og betydningsfull oppgave komiteen får til utredning, og det gjelder til dels problemer som her i landet ikke tidligere har vært gjort til gjenstand for systematiske undersøkelser.»

Ved sammensetningen av komiteen la Industridepartementet stor vekt på at alle de berørte saksområdene skulle være representert. Komiteen fikk dermed åtte medlemmer som dekket ulik kompetanse (medisinsk, veterinærmedisinsk, biokjemisk, jordbruksfaglig, arbeidsmiljømessig, industrifaglig og juridisk). Da komiteen ga sin innstilling 19. mai 1958, ble det for første gang gitt en samlet oversikt over det man visste om luftforurensningssituasjonen her i landet. Dette ble gjort ved at Helsedirektoratet innhentet opplysninger fra landets distrikts- og stadsleger om situasjonen, og om hvilke bedrifter som var årsak til problemene. Tilsvarende opplysninger ble innhentet fra landbruksselskapene, fylkesskogkontorene og distriktsveterinærene. Gjennom Utenriksdepartementet innhentet man opplysninger om forholdene i våre naboland og i Europa, USA og Canada. Røykskadekomiteen konkluderte med at det var behov for et offentlig tilsyn med forurensningskildene og offentlig medvirkning for å bekjempe luftforurensningene. Flere forslag ble fremmet: Det skulle etableres en konsesjonsordning for «røykfarlig industri». Det skulle innføres bestemmelser om konsesjonsplikt i naboloven, og det skulle opprettes et røykskaderåd som rådgivende organ under Industridepartementet. Rådet skulle utføre det praktiske arbeidet med konsesjonssakene. Det skulle også «forestå og koordinere annet arbeid med sikte på å bekjempe luftforurensningene».

Forslag om endringer i granneloven ble vedtatt av Stortinget 16. juni 1961. Kort etter ble Røyskaderådet oppnevnt med Kgl. res.
av 13. juli 1961. Sorenskriver Torleiv Bull Njaa ble den første formannen.

Kilde: Øyvind Nøttestad: SFT: Fra forkynner til forvalter. SFTs historie fram til 1994
(se http://www.klif.no/no/Om-oss/SFTs-historie-fram-til-1994/)

Miljøverndepartementet opprettes. Røykskaderådets sekretariat og Statens vann og
avløpskontor får felles ledelse og overføres fra Industridepartementet til det nye
Miljøverndepartementet.

• Statens forurensningstilsyn (SFT)

Røykskaderådet avvikles i 1974 ved å bli slått sammen med Statens Vann og avløskontor til det nye Statens forurensningstilsyn (ref. Lægreid og Roness 1983;162. Se også St.prp.nr.1, 1973-74.