• Utlendingsavdelingen

Ansvaret for Utlendingsloven, Statsborgerloven og retningslinjer for praktisering av lovverket - som har ligget under Utlendingsavdelingen i Justisdepartementet ble overført til Kommunal- og regionaldepartementet fra og med 7.6.2000. Formålet med organisasjonsendringen er bl.a. å bidra til klarere ansvarslinjer og administrativ forenkling, og å gjøre sammenhengen mellom kontroll og integreringspolitikken tydeligere. Utlendingsnemnda (UNE) ble opprettet ved lov av 30. april 1999 nr. 22 om endringer i utlendingsloven. (Se også Ot.prp.nr.17 1998-99). UNE har vært i virksomhet siden 01.01.2001. UNE er administrativt underlagt Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) og behandler klager på Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak etter reglene i utlendingsloven og utlendingsforskriften.

UNE er et frittstående domstollignende forvaltningsorgan. Verken Stortinget, regjeringen eller departementet kan instruere UNE om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av den enkelte sak.

Status for UNE pr.1.1.2002:
UNE ledes administrativt av en direktør og en assisterende direktør. UNE har ca. 100 ansatte, hvorav 17 nemndledere i hel- eller deltidsstilling og 55 personer i juridisk avdeling (sekretariatet). Sekretariatet er inndelt i 5 seksjoner, som hver ledes av en seksjonssjef. Det er knyttet en landrådgiver til hver seksjon. De 5 seksjonene behandler saker fra henholdsvis Afrika/Midtøsten, Asia/Oceania, Nord-Afrika og øvrige Asia, Balkan og Europa/Amerika.I nemndmøter deltar en nemndleder sammen med to nemndmedlemmer som er lekfolk. Det er oppnevnt 500 nemndmedlemmer. Disse er foreslått av Kommunal- og regionaldepartementet, Utenriksdepartementet, Norges Juristforbund og humanitære organisasjoner. I nemndmøtene representerer de kun seg selv.

________________________________________________________

Litt om bakgrunnen for opprettelsen
(kilde: NOU 2010: 12 Ny klageordning for utlendingssaker, avsnitt 6.2, 6.3, 6.4 og 6.5)
I mars 1994 ble et interdepartementalt utvalg nedsatt av regjeringen for å utrede spørsmålet om å opprette en uavhengig klagenemnd. Antall klagesaker hadde økt sterkt og medførte også økt antall forespørsler til departementet i forbindelse med sakene. Tre alternativer ble vurdert; utlendingsnemnd, asylnemnd og utvidet asylnemnd. Utvalget fant at en utlendingsnemnd var det beste alternativet, jf. rapport av 1. oktober 1994. Nemnda skulle behandle klager over alle vedtak i utlendingssaker som da ble behandlet i departementet.

Da forslaget kom til Stortinget var det ikke flertall i justiskomiteen for å opprette en nemnd til å behandle alle klagesaker etter utlendingsloven, jf. Innst. O. nr. 24 (1996-1997) av 3. desember 1996. Flertallet gikk inn for at det ble opprettet en nemnd som kun skulle behandle asylsaker. Nemnda skulle være et domstolslignende organ og kalles Flyktningnemnda.

Som følge av de store endringene i regjeringens forslag, ble saken sendt tilbake til regjeringen for nærmere avklaring og ny vurdering.

I Ot.prp. nr. 17 (1998-1999) ble utlendingsnemnd fremmet som alternativ én og Stortinget ble bedt om å slutte seg til dette forslaget.

Flertallet i justiskomiteen delte nå regjeringens syn om at en generell utlendingsnemnd var det beste alternativet, jf. Innst. O. nr. 42 (1998-1999). Flertallet understreket at den viktigste grunnen til å opprette en utlendingsnemnd var å styrke rettssikkerheten.

Utlendingsnemnda (UNE) begynte sin virksomhet 1. januar 2001. Kommunal- og regionaldepartementet hadde da overtatt ansvaret for utlendingslovgivningen fra Justisdepartementet og UNE ble administrativt og økonomisk underlagt Kommunal- og regionaldepartementet. Departementet skulle fortsatt være klageinstans for vedtak fattet av UDI etter lov om statsborgerskap (lov 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett). Som overordnet organ hadde departementet full instruksjonsrett over UDI i statsborgersaker. Departementet kunne dermed instruere om lovtolking, skjønnsutøvelse, saksbehandling, hvilket faktum som skulle legges til grunn, samt utfallet i enkeltsaker.

Særlig om organiseringen:
Nemnda ble foreslått organisert med en direktør, nemndledere og et sekretariat. Direktøren og nemndlederne skulle være ansatt i åremålsstillinger. Det ville da med jevne mellomrom komme inn nye personer til å behandle sakene. Noen av nemndlederstillingene skulle være deltidsstillinger for at de kunne hente impulser fra andre deler av rettslivet.

I lovforslaget fra 1996 ble nemndmedlemmene foreslått oppnevnt blant medlemmene av de alminnelige utvalgene av lagrettemedlemmer og meddommere. I høringsbrevet var det foreslått som et annet alternativ at oppnevningen ble foretatt etter nominasjon av de politiske partiene som er representert på Stortinget, etter modell fra klageordningen i Sverige. Departementet fant at ettersom nemnda skulle være et domstolslignende organ burde oppnevningen foretas blant de bestående utvalg som nettopp blir benyttet ved domstolsbehandling av saker.

Justiskomiteen valgte en tredje løsning; oppnevning etter forslag fra Justisdepartementet/Utenriksdepartementet og fra Den norske advokatforening/Juristforbundet/humanitære organisasjoner som arbeider innenfor området som gjelder asyl- og flyktningpolitikk. Komiteen mente at en da sikret seg «både at nemnda får en særleg kompetanse og at ein ivaretek kravet til at nemnda får ei fri stilling.»
Ved fremming av nytt lovforslag uttalte departementet at det ikke hadde innvendinger mot at medlemmene ble oppnevnt etter forslag fra de instansene Stortinget ønsket. Det ble vist til at denne representasjonen langt på vei var sammenfallende med sammensetningen av nemnda i Danmark, en ordning som fungerte godt.

Jf. nedleggelsen av det gamle Arbeids- og inkluderingsdepartementet.