Sammendrag:

Denne studien undersøker hvordan forholdet mellom politiske og fagprofesjonelle styringsnormer fortoner seg i arbeidet med det europeiske saksfeltet i de nordiske sentralforvaltningene. Med utgangspunkt i et større survey-materiale fra 1998 og 2003, undersøker studien hvorvidt økt innvevdhet i EU kan medføre et press på en latent spenning mellom politikk og administrasjon, da de nordiske forvaltningenes EU-relaterte arbeid i økende grad innebærer at nasjonale forvaltninger innlemmes i transnasjonale beslutningsnettverk, hvor politisk lederskap i mindre grad er tilstedeværende. Studien stiller spørsmålet om hvorvidt variasjoner i administrativ hensynstakning først og fremst reflekterer de nordiske forvaltningenes oppkopling til europeiske styringsomgivelsene, nasjonale tilpasningsstrategier eller historiske og kontekstuelle føringer i de nordiske sentralforvaltningene. Studiens empiriske analyser viser at fagprofesjonalitet tilsynelatende er viktigere enn hensynet til politiske vurderinger i arbeidet med det europeiske saksfeltet, men dette lar seg ikke entydig tilskrive transnasjonalisering. Studien viser at det må en sammensatt forklaringsmodell til for å belyse hvordan sentralforvaltningene sorterer mellom politiske og fagprofesjonelle styringsnormer. Administrasjonene eksponeres simultant for ulike institusjonelle ordener, som kan sees som å stille ulike forventninger til deres beslutnignsatferd. Trekk ved alle de tre teoretiske tilnærmingene har effekt, hvilket således tas til inntekt for en translasjonsmodell, hvor ulike føringer gjøres kompatible og gir retning for embetsverkets daglige EU-arbeid. Studien viser derfor at ulike institusjonelle ordener sameksisterer innenfor rammene av de europeiserte nordiske sentralforvaltnignene. Analysene viser samtidig at politiske styringstiltak har effekt på adminsitrasjonenes vektlegging av ulike styringshensyn, men at dette i begrenset grad iverksettes. Studien peker på at dette over tid kan medføre styringsmessige og demokratiske utfordringer, hvor det europeiske saksfeltet i økende grad blir et felt for en autonom fagekspertise, hvilket kan bli problematisk innenfor rammene av en dynamisk integrasjonsprosess.