Sammendrag:

Den 1. august 2003 var et vendepunkt for Forsvaret med etableringen av Forsvarets integrerte strategiske ledelse. Den nye ledelsen innebar at forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner ble integrert i Forsvarsdepartementet, og at Forsvarets overkommando ble lagt ned. Dette satte også sluttstreken for en lang beslutningsprosess, hvor ulike organisatoriske modeller til ny strategisk ledelsesstruktur hadde blitt vurdert underveis i prosessen. Forholdet mellom politisk, sivilbyråkratisk og fagmilitær forsvarsledelse er av stor prinsipiell betydning. Det er en utfordrende balansegang mellom det sivile samfunnets behov for demokratisk kontroll med militærmakten og Forsvarets eget behov for å bevare sin militærfaglige kompetanse og profesjonelle handlefrihet. Reorganiseringen av Forsvaret er en meget kompleks og omfattende prosess, spesielt siden Forsvaret er en organisasjon med stor faglig autonomi. I denne oppgaven beskrives og analyseres beslutningsprosessen forut for etableringen av en ny strategisk ledelse av Forsvaret fra initiativet ble tatt og frem til vedtaket om ny organisasjonsstruktur ble iverksatt. Prosessen settes i tillegg inn i en historisk sammenheng for å vise at ulike organisasjonsmodeller har blitt varierende vektlagt i løpet av de siste tiårene. Analysen av prosessen gjøres i lys av instrumentelle og institusjonelle organisasjonsperspektiver. Det instrumentelle perspektivet deles inn i en hierarkisk variant og en forhandlingsvariant, mens det institusjonelle perspektivet deles inn i et kulturperspektiv og et myteperspektiv. Analysen viser at beslutningsprosessen i betydelig grad var preget av en instrumentell tankegang. Det var den politiske og administrative ledelsen som var de mest aktive aktørene, og som i forhold til aktiviseringsmønstre klart viser at formelle roller var svært avgjørende for graden av deltakelse og innflytelse på prosessen. Det var en betydelig tro på at den formelle organisasjonsstrukturen ville ha betydning for den faktiske beslutningsatferden. Det faktum at alle vesentlige beslutninger ble lagt til politisk nivå, viser tydelig den betydelige forklaringskraften til det hierarkiske perspektivet. Samtidig kan forhandlingsperspektivet forklare deler av prosessen. Det var en politisk og delvis administrativ dragkamp om både ledelsesmodellen og lokaliseringen, noe som viser at prosessen hadde betydelig preg av motstridende interesser og koalisjonsdannelser. Flere av aktørene var opptatte av å bevare de organisatoriske verdiene og normene som lå i den eksisterende organisasjonsstrukturen. Analysen viser at prosessen i liten grad var preget av aktørenes uformelle kontaktnett, og organisasjonsmodellen som ble vedtatt viser at kulturperspektivet hadde liten forklaringskraft på det endelige utfallet av prosessen. Myteperspektivet hadde særlig betydning i valget av organisasjonsløsning. Modellen ble begrunnet med hensynet til å bedre effektiviteten, samordningen og hindre overlappende arbeid, og at de fleste andre NATO-land hadde en integrert forsvarsledelse. Det ble brukt ord og vendinger som var i tråd med de rådende oppfatningene i de institusjonelle omgivelsene, noe som viser at den politiske og administrative ledelsen ønsket å gi inntrykk av at det ble innført en moderne og tidsriktig ledelsesstruktur. Det fremstår tydelig i analysegjennomgangen at de teoretiske perspektivene utfyller hverandre og bidrar til å belyse prosessen fra flere sider, men at beslutningsprosessen var betydelig preget av en instrumentell tankegang.