Sammendrag:

Denne studien tar for seg organiseringen av sentralforvaltningen for klimatilpasning i Norge. Studien er en prosesstudie som strekker seg fra 2004, da klimatilpasning for alvor kom på dagsordenen, og frem til i dag. Prosessen er delt inn i seks faser: initiativfasen, utredningsfasen, høringsfasen, policyformuleringsfasen, vedtaksfasen og implementeringsfasen.

Klimatilpasning kan forstås som et "wicked problem", fordi problemstrukturen ikke følger organisasjonsstrukturen i forvaltningen, men strekker seg over flere sektorer. Dette er med på å skape utfordringer knyttet til hvordan arbeidet organiseres. For å håndtere denne tverrsektorielle dimensjonen, ble samordning tidlig trukket frem som en avgjørende faktor for et godt klimatilpasningsarbeid. Det har imidlertid vist seg at etableringen av effektive samordningsinstanser er krevende i møtet med den sterke sektorinndelingen i norsk forvaltning. Spørsmål knyttet til organisering av sentralforvaltningen for klimatilpasning har gjennom hele prosessen vært en utfordring. Dette har blant annet ført til at temaet i liten grad ble drøftet i den offentlige utredningen (NOU 2010:10) og den påfølgende stortingsmeldingen (Meld. St. 33 (2012- 2013)). Denne studien viser at organisering er et viktig, men forsømt området innenfor det nasjonale arbeidet med klimatilpasning.

Miljøverndepartementet ble tidlig pekt ut som lederdepartement for det nasjonale klimatilpasningsarbeidet. Det var høy oppslutning om denne beslutningen gjennom hele prosessen, men likevel ulike oppfatninger om hvor det praktiske koordineringsansvaret burde ligge. Funksjonen ble først lagt til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, men ble senere flyttet til Miljødirektoratet. Beslutningen om å flytte ansvaret kan ses på som et resultat av at miljøsektoren i økende grad tok eierskap til temaet. Over tid har det skjedd en utvikling fra et mer snevert samfunnssikkerhetsfokus til en mer helhetlig definering av feltet som i større grad inkluderer mange sektorer.

Ved hjelp av dokumentanalyse og informantintervjuer drøfter studien prosessens utvikling og hvilke implikasjoner de organisatoriske endringene har hatt for det helhetlige arbeidet med klimatilpasning i Norge. Studien kombinerer også bruken av tre
organisasjonsteoretiske perspektiver for å forklare prosessens utvikling og utfall. Disse perspektivene er det hierarkiske-, det forhandlende- og det kulturelle perspektivet.