Sammendrag:

Denne masteroppgaven analyser effekten av politiske tiltak for å redusere ventetider ved norske sykehus. Det er gjort en bred gjennomgang av organisasjonsteori i forbindelse med offentlige reformer, tilgjengelig grunnlagsdata knyttet til helsereformene er gjennomgått og det er utført semistrukturelle intervjuer med nøkkelpersoner på høyt nivå i forvaltningen. Teorien omhandler det instrumentelle perspektivet som beskriver rasjonelle prosesser knyttet til årsaksforhold og konsekvenser, myteperspektivet som fokuserer på organisasjonenes tilpasning til omgivelsene, mens kulturperspektivet bringer inn de begrensninger og muligheter som ligger i organisasjonskulturen. Ventetider og ventelister har gått ned og er per i dag på linje med målsatte nivåer. I 2006 var gjennomsnittlig ventetid 71 dager, mens tilsvarende tall i mars 2016 var 61 dager. Fristbruddene er redusert fra 10 % høsten 2012 til 1 % våren 2016. Dette er meget positivt og skyldes at alle reformene, sykehusreformen i 2002, samhandlingsreformen og fritt behandlingsvalg, har hatt et vedvarende fokus på at ventelistene skal reduseres. Reformene har vært byggestener som alle har bidratt til å nå målene. En hovedfaktor bak resultatet er at staten tok over styringen av spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunene og opprettet de regionale helseforetakene. Departement og helseforetak har i stor grad tatt til etterretning og fulgt opp forhold som Riksrevisjonen har påpekt i sine evalueringer. Økonomiske insentiver og fokus på mål og resultatstyring er det som har vært mest effektivt for å få ned ventetidene.