Sammendrag:

Hvert år anmodes norske kommuner om å bosette et gitt antall flyktninger. Forespørselen kommer fra staten, representert ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Denne oppgaven presenterer en komparativ undersøkelse av vedtaksprosesser tilknyttet disse anmodningene. Tidspunktene for sammenligning er 2013 og 2015, og det er 14 norske kommuner som inngår som enheter. Oppgaven benytter elementer fra iverksettingsteori og institusjonell teori for å forklare utviklingen mellom tidspunkt 1 og tidspunkt 2. Det er kommunestyredebatter, rådmannens innstillinger og IMDi’s anmodningsbrev som hovedsakelig utgjør undersøkelsens datamateriale. Disse er analysert ved kvantitativ innholdsanalyse, gjennom kategorisering av argumentasjonsform og voteringsmønster. Oppgavens hovedfunn er at argumentasjonsformen politisk og administrativt i større grad kan knyttes til solidaritet med mennesker i nød og den ekstraordinære situasjonen i tilknytning flyktningkrisen i 2015. Videre legger den administrative vurderingen av IMDi’s anmodningen sterke føringer på hva slags sluttvedtak som fattes. Voteringsmønsteret er påvirket ved økt partipolitisk polarisering, der Fremskrittspartiet har beveget seg mot en mer restriktiv holdning, mens alle andre partier gjennomgående har blitt mer imøtekommende i sine voteringer. Et sentralt poeng i oppgaven er paradokset knyttet til at de statlige målene må iverksettes av kommuner med reell autonomi i bosettingsspørsmålet. Dette fører til at bosetting som politisk område er uforutsigbart i to instanser; det er for det første umulig å vite hvor mange flyktninger som vil komme, når de kommer og om de kommer. For det andre er det for norske myndigheter utfordrende at det lokale selvstyret potensielt kan vanskeliggjøre nasjonale forpliktelser.