Sammendrag:

Denne oppgaven studerer styringsrelasjonene mellom Justisdepartementet, Politidirektoratet (POD) og politidistriktene. Særlig undersøkes bruken av styringsverktøyet mål- og resultatstyring. Et hovedfunn er at styringen i stor grad påvirkes av at politiet er utsatt for stor politisk oppmerksomhet. Justisdepartementet styrer POD gjennom et stort antall mål og aktivitetskrav. Styringssignalene har fortrinnsvis kommet til uttrykk gjennom detaljerte krav til konkrete oppgaver, tiltak og aktivitet, heller enn indikatorer som måler bredere resultater og samfunnseffekter av disse aktivitetene. Politidirektoratets videre styring av politidistriktene preges av at POD må drive tett oppfølging for å sikre at departementets politiske føringer blir iverksatt i ytre etat. De empiriske funnene analyseres ved hjelp av tre teoretiske perspektiver: agentteori, institusjonell teori og kontingensteori. Det teoretiske rammeverket bidrar til å forklare trekk ved utformingen og anvendelsen av mål- og resultatstyring i politi- og lensmannsetaten. Blant annet viser agentteorien at tildelingsbrevet kan ses som en myk resultatkontrakt mellom overordnet og underordnet virksomhet, og at informasjonsasymmetrien mellom partene gjør det nødvendig å etablere et kontrollsystem. Det institusjonelle perspektivet illustrerer videre hvordan historiske erfaringer og stiavhengighet kan forklare dagens til dels detaljerte styringspraksis mellom Justisdepartementet og POD. Det er mulig å spore en klar motsetning mellom den politiske og den faglige logikken i styringen av politi- og lensmannsetaten. Faglige problemstillinger kommer i konflikt med det politiske verdigrunnlaget for norsk politi og distriktspolitiske hensyn. De negative erfaringene man har hatt ved bruk av mål- og resultatstyring i etaten, virker likevel primært å skyldes måten styringen praktiseres på, heller enn styringsprinsippet i seg selv. Terrorangrepene 22. juli 2011 synes å ha fungert som et momentum for endring og har ført til en grundig gjennomgang av Justisdepartementets styringspraksis. Detaljstyringen er noe redusert, politiet har fått færre mål og det rettes større oppmerksomhet mot effektene av iverksatte tiltak.