Sammendrag:

Denne studien undersøker det sammensatte forholdet mellom fag og politikk i utforming av evidensbaserte forebyggende tiltak for barn og unge. Studiens formål er å fremskaffe ny empiri om faktorer som påvirker departementenes bruk av samfunnsvitenskapelig kunnskap i politikkutforming. For å besvare problemstillingen undersøkes tre teoretiske faktorsgruppers forklaringskraft for instrumentell kunnskapsbruk i to caser. Det undersøkes hvorvidt 1) organisatoriske faktorer, 2) kulturelle faktorer, og 3) kunnskapsspesifikke faktorer påvirker hvordan departementsavdelinger bruker og behandler evidensbaserte forskningsbidrag i sitt politikkutformende arbeid. Casene som undersøkes er underlagt forebyggende politikk, og består av forebygging av frafall i videregående opplæring og forebygging av alkoholkonsum blant ungdom. Analysen baseres på dokumentstudier, deltagende observasjon på fagkonferanse, samt intervjuer med syv nøkkelinformanter knyttet til politikkområdene. Studien viser en kompleks sammenheng mellom faktorene. Analysen indikerer at faktorene kan skilles i nødvendige og tilstrekkelige faktorer for instrumentell bruk av kunnskap. På den ene siden virker organisatorisk/kulturell nærhet mellom forskningsprodusenter og forskningsbrukere, og at kunnskapen bærer preg av å være empirisk, fremmende for instrumentell kunnskapsbruk. Disse elementene er derimot ikke nødvendige forutsetninger. På den andre siden identifiseres forskningsresultatenes politiske implikasjoner og kunnskapens forskningsmessige kvalitet som nødvendige faktorer. De to sistnevnte faktorene utgjør de største utfordringene for utforming av kunnskapsbaserte tiltak og evidensbasert politikk i casene.