Sammendrag:

Ved hjelp av dokumentanalyse og intervju tar denne studien for seg praktiseringen av mål- og resultatstyring (MRS) i styringsdialogen mellom Justis- og beredskapsdepartementet (JD) og Politidirektoratet (POD) i perioden 2004-2016. MRS fungerer som hovedverktøy i styringen mellom de ulike departementene og direktoratene i forvaltningen. Terrorhendelsen 22. juli 2011 synliggjorde problemer i politiet, både når det gjaldt gjennomføringen av oppgavene med manglende kvalitet og ledelsesstrukturer, og i selve i styringen av politiet. Ifølge 22. juli-kommisjonen sin rapport fungerer ikke styringen tilfredsstillende på grunn av for mye detaljstyring i dialogen mellom JD og POD (NOU 2012:14). Dette strider med hovedideen bak MRS, som innebærer at overordnet virksomhet formulerer målsetninger til underliggende virksomhet, men lar underliggende nivå få frihet til å avgjøre selv hvilke virkemidler som skal benyttes for å nå målene (SSØ 2010:12).

MRS presenteres som en prosess hvor det skilles mellom fire faser: dette innebærer (1) formulering av mål til underliggende virksomhet, deretter (2) formulering av resultatindikatorer og styringsparametere, videre (3) rapportering til overordnet virksomhet, og (4) bruk av resultater til videre styring. Målet med denne studien har vært å beskrive og forklare eventuelle endringer i praktiseringen av MRS. Studiens funn viser at praktiseringen har endret seg i noen grad. Tildelingsbrevene etter 2012 har færre mål og krav. Samtidig blir de supplerende oppdragsbrevene benyttet mer aktivt i dialogen. Dette har tett kobling til den politiske oppmerksomheten for POD, som medfører at direktoratet ikke får den handlefriheten de ideelt sett bør ha i et mål- og resultatstyringssystem. Detaljstyringen virker videre å påvirke resultatrapporteringen og resultatstyringen av POD. Direktoratet sliter med å holde tidsfrister. Samtidig ønsker JD mer kvalitetsrik rapportering. Studien kombinerer organisasjonsteoretiske perspektiver for å forklare endringene i praktiseringen av MRS. Disse perspektivene er det hierarkiske-, det forhandlende- og det kulturelle perspektivet.