Sammendrag:

Ved kongelig resolusjon 6. februar 2015 oppnevnte Regjeringen et lovutvalg for å utrede endringer i hvitvaskingsregelverket. Utvalget legger med dette frem første delutredning.

Spørsmålet om det bør innføres en beløpsgrense for kontantvederlag som alternativ til rapporteringsplikt for forhandlere av gjenstander, behandles i kapittel 2. Utvalgets flertall, medlemmene Damslora, Hana, Munch Thore, Roaldsøy, Rui, Sigurdsen og Stokmo anbefaler ikke å innføre en slik beløpsgrense. Munch Thore, Sigurdsen og Stokmo foreslår imidlertid at forhandlere gis rett til konsekvent å betinge seg betaling på annen måte enn med kontanter, slik at forhandleren kan velge seg bort fra hvitvaskingslovens forpliktelser. Utvalgets mindretall, medlemmene Holberg, Utne og Lund, foreslår å innføre en beløpsgrense for kontantvederlag, supplert med en rapporteringsplikt for nærmere angitte forhandlere av gjenstander, uavhengig av oppgjørsform.

I kapittel 3 drøfter utvalget hvilke justeringer av hvitvaskingslovens virkeområde som må foretas for at norsk rett skal være i samsvar med nåværende og kommende EØS-forpliktelser. Det foreslås at loven også skal gjelde tilbydere av spilltjenester, samtidig som Finansdepartementet gis hjemmel til å unnta visse tilbydere av spilltjenester i forskrift. Videre anbefales det å gjøre mindre endringer i definisjonen av tilbydere av virksomhetstjenester.

Problemstillinger knyttet til organisering av tilsyn med nye og eksisterende grupper rapporteringspliktige, behandles i kapittel 4. Etter å ha vurdert ulike modeller for organisering av tilsyn, går et samlet utvalg inn for å videreføre gjeldende tilsynsstruktur, der hvitvaskingstilsynet utføres av det forvaltningsorganet som har nærmest tilknytning til den rapporteringspliktiges sektor eller bransje. Utvalgsmedlemmene har imidlertid delte oppfatninger om hvem som bør utpekes som tilsynsmyndighet for de ulike gruppene. Utvalgets flertall foreslår at Finanstilsynet skal være tilsynsmyndighet for tilbydere av virksomhetstjenester, mens skattekontorene skal føre tilsyn med forhandlere av gjenstander. Utvalgsmedlem Utne mener at valg av tilsynsorgan for disse gruppene bør vurderes nærmere i lys av et eventuelt kontantforbud. Utvalgsmedlem Holberg anbefaler at tilsyn med tilbydere av virksomhetstjenester legges til et annet organ enn Finanstilsynet. Et samlet utvalg tilrår at Lotteritilsynet fører tilsyn med at tilbydere av spilltjenester overholder hvitvaskingsregelverket.

Kapittel 5 tar for seg regler om myndighetenes gjennomføring av tilsyn. Utvalget anbefaler at det innføres generelle regler om tilsyn, undersøkelse, opplysnings- og fremleggelsesplikt i hvitvaskingsloven. Når det gjelder gjennomføring av tilsyn med advokater, foreslår utvalget særskilte regler for å sikre at retten til fri advokatkorrespondanse etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 blir respektert.

I kapittel 6 beskrives EØS-rettslige krav til autorisering av tilbydere av virksomhetstjenester og regulering av tilbydere av spilltjenester. For å oppfylle EØS-forpliktelsene foreslår utvalget en autoriseringsordning for tilbydere av virksomhetstjenester. Utvalget anbefaler også at det innføres egnethetskrav for fysiske personer som skal tilby slike tjenester. Tilsvarende egnethetskrav skal gjelde for ledelsen og reelle rettighetshavere, dersom tilbyderen er en juridisk person. Videre foreslås det egnethetskrav for tilbydere av spilltjenester.

Utforming av klageordning har nær sammenheng med organiseringen av tilsyn. I kapittel 7 vurderer derfor utvalget hvilke forvaltningsorganer som bør behandle klager over vedtak som treffes av de ulike tilsynsmyndighetene. Utvalget anser det hensiktsmessig at klager over vedtak etter hvitvaskingsloven avgjøres av ett klageorgan, blant annet for å sikre likebehandling og enhetlig sanksjonspraksis. I den forbindelse drøfter utvalget om det bør opprettes en uavhengig klagenemnd, men utvalget konkluderer med at Finansdepartementet bør være klageinstans. Utvalget tilrår imidlertid ikke at Finansdepartementet skal avgjøre klager over vedtak rettet mot advokater, fordi særlige hensyn gjør seg gjeldende i disse sakene. Utvalget anbefaler at slike vedtak skal bringes direkte inn for domstolene.