• Politiavdeling I ( Forvaltningsavdelingen)
• Politiavdeling II ( Planavdelingen )

Tidspunkt er bereftet i hht kilde: "Rekonstruksjon og reform. Regjeringskontorene 1945-2005" av Ole Kolsrud (2008)

• Politidirektoratet

Politiavdelingen ble fra 1.1.2001 omorganisert og nedbemannet fra ca 100 til 30-35 personer i forbindelse med etableringen av Politidirektoratet. Direktoratet ble opprettet gjennom delegasjon av oppgaver og funksjoner fra Justisdepartementets Politiavdeling.

________________________________________

Noen historiske utviklingstrekk bak etableringen av Politidirektoratet

1918: Allerede da Politikontoret ble opprettet i 1918 meldte tanken om et eget Politidirektorat seg, men ble forkastet.

1936: Ved politiloven av 1936 fikk politiet en sentral ledelse under Justisdepartementet. Også da ble tanken om et frittstående politidirektorat drøftet og avvist.

1964: I 1964 ble Rasjonaliseringsdirektoratet bedt om å foreta en vurdering av landets sentrale politiledelse. I rapporten, som kom i august, var den foreløpige konklusjonen at det burde opprettes et frittstående politidirektorat. Rapporten festet seg ved "[...] Justisdepartementets politiavdeling, som er politietatens sentrale ledelse, i dag i så høy grad må behandle løpende, interne administrative saker at avdelingen ikke makter å gi arbeidet med politiorganisasjonen og arbeidet med koordinering og felles planlegging av tjenesten ved kamrene den nødvendige prioritet".

1966: Saken ble utredet videre og i 1966 ble det besluttet nedsatt et utvalg med riksadvokat Aulie som forman. Dette utvalget leverte sin innstilling i 1970. Utvalget konklusjon var at politiets sentrale ledelse nå burde legges til et frittstående direktorat under ledelse av en åremålstilsatt rikspolitisjef.

1973: Justisminister Petter Koren i regjeringen Korvald sluttet seg til store deler av Aulie utvalgets forslag, men tok bestemt avstand fra forslaget om en rikspolitisjef.. En slik ordning med foredragsrett ville redusere statsrådens reelle mulighet for å kontrollere direktoratets virksomhet. Den nye justisministeren i Trygve Brattelies andre regjering, Inger Louise Valle, lovet saken høyeste prioritet. Men Valle ville ikke ha noe direktorat. Aulie utvalgets innstilling fra 1970 og regjeringen Korvalds forslag fra 1973 ble begravd. I stedet satset man på en styrking av departementets politiavdeling. Det ble foreslått opprett 10 nye stillinger og å dele Politiavdelingen i to; en forvaltnings- og administrasjonsavdeling og en plan- og organisasjonsavdeling. Med 90 mot 42 stemmer ble politidirektoratet forkastet av Stortinget i juni 1975.

1975-1983: Justisdepartementet vokste fra i underkant av 170 stillinger i 1974 til vel 250 i 1983. De fleste stillingene gikk til politiavdelingene. Da Willoch tok over i 1981 og Mona Røkke ble justisminister, ble de to de to politiavdelingene slått sammen fra 1. januar 1983.

1998-1999: Mot slutten av 1990 tallet ble direktoratsplanene vekket til live igjen. I 1998 satte Bondeviks første regjering ned "Politidistriktsutvalget". Utvalget skulle også vurdere departementets politiske, faglige og administrative styring av etaten. Utredningen, som ble avgitt året etter, erklærte at et departements organisasjon og arbeidsform var uhensiktsmessig og uegnet for å lede en av Norges største virksomheter og foreslo ledelsen utskilt og lagt til et nytt Politidirektorat. I oktober 1999 fremmet justisminister Odd Einar Dørum en proposisjon om endring av politiloven etter Politidistriktsutvalgets retningslinjer. Politidirektoratet skulle ha overstyret over de 54 politikamrene og de 370 lensmannskontoret, mens Justisdepartementet skulle ha overstyret over Politidirektoratet. Direktoratet skulle ledes av en politidirektør.

2000: Odelstinget vedtok mot 4 stemmer (SV) den nye politiloven 1. februar 2000. I løpet av året ble Politiavdelingen redusert fra fire seksjoner og nærmere 100 ansatte til to seksjoner og 35 ansatte. Ingelin Killengreen ble i 2000 vår første politidirektør.

Kilde: Ole Kolsrud: Rekonstruksjon og reform. Regjeringskontorene 1945-2005, s. 86-90. Universitetsforlaget, 2008