Sammendrag:

Denne oppgaven handler om forholdet mellom statlig styring og kommunalt selvstyre i arealplanlegging. Innsigelsesinstituttet er et statlig styringsmiddel som skal sikre at den nasjonale politikken følges opp lokalt, og griper derfor inn i det lokale selvstyret. Det handler om maktfordeling og interessemotsetninger mellom stat og kommune, og om avveining mellom vekst og utvikling lokalt, og vern og bærekraftig utvikling, og om hensynet til svakere stilte grupper og enkeltmenneskers rettigheter. Oppgaven søker å gi svar på hvordan Miljøverndepartementet forholder seg lokaldemokratiet i sin behandling av innsigelser, og om det finnes omstendigheter der kommunen har bedre vilkår for å få støtte. Spørsmålene som stilles i oppgaven er om departementet er postmaterialistisk i behandlingen av innsigelser, om sentrale kommuner får mer støtte enn perifere kommuner, og om konflikten mellom sentrum og periferi spores gjennom innsigelsessystemet. Videre om politiske partiers ideologiske forståelse av kommunen kan være et forhold som virker inn på om kommunen støttes eller ikke, eller om den planfaglige kompetansen lokalt gir utslag i sjansen kommunen har for å få medhold sentralt. Analysene i denne oppgaven tyder for det første på at departementet ikke er fremtredende postmaterialistiske i møte med kommunen. Når det gjelder sentrum-periferikonflikten er tendensen motsatt av det som var teoretisk forventet: Små og perifere kommuner har bedre sjanser for å få støtte av Miljøverndepartementet. At mindre og perifere kommuner får mer medhold enn sentrale og urbane kommuner, kan bety at den planfaglige kompetansen i kommunen ikke er avgjørende for om planene blir støttet. Her ble det forventet ettersom at større kommuner har bedre kompetanse i sine kommuner enn mindre kommuner. En analyse av forholdet mellom alle innsigelser fremmet til kommunen og de som behandles sentralt, viser at Miljøverndepartementet i 2009 behandlet en langt større andel (prosentvis) av innsigelser fra perifere kommuner, enn sentrale kommuner. Dette kan støtte forventningen om at perifere kommuner er mer i opposisjon til statlig styring. Den klareste sammenhengen i oppgaven er at hvilket parti som styrer departementet har stor innvirkning på sjansen for at det lokale selvstyret blir hørt. Dette kan tyde på at den ideologiske tilnærmingen til det lokale selvstyret hos partiet som styrer Miljøverndepartementet, har betydning for behandlingen av innsigelser. Når miljøvernministeren var fra Høyre, fikk kommunen støtte i flere innsigelser enn når Krf eller SV har miljøvernministeren. Politisk parti i kommunen hadde liten forklaringskraft og viste ingen sammenheng. Til sist, men ikke minst, er svaret at Miljøverndepartementet er mer "kommunevennlig" enn det som var forventet, i sin tilnærming til det lokale selvstyret. Innsigelsesmyndighet får kun medhold i halvparten av innsigelsene som behandles, og kommunens planer blir støttet i en tredjedel av tilfellene. Analysene og statistikken vitner om at departementet ikke kun fokuserer på snevre verneinteresser, og lite på vekst og utvikling, men at det vektlegger det lokale selvstyret i møte med kommunale interesser i arealplanlegging.